Perlen

Jeg bar deg under hjertet, og skjermet deg for alt,
Som kunne kaste skygge, og virke falskt og galt.
Du lå så trygt der inne, i fryd og hellighet,
Jeg skulle gjerne gått slik i tid og evighet.

Men du var full av livslyst, og tittet modig opp,
Mot verdens grelle dagslys, du lille rosenknopp.
Da sendte jeg en hilsen, en stille takk til Han,
Som laget deg så velskapt, og ga deg god forstand.

Du fant deg snart til rette ved mammas varme bryst,
Og suget næring i deg med freidighet og lyst.
Du kavet lett med hånden, og klappet så på meg,
Som om du ville slå fast at ”henne eier jeg”!

Man sier det er strevsomt å ha en liten en,
Og selvsagt kan jeg føle meg trett og sliten, men,
Hver gang jeg ser deg smile, tilfreds og lykkelig,
Jeg vet at du er den som har aller mest å gi.

Et dunet lite hode, en kropp så bløt og fin,
Det har den lille perlen som jeg får kalle min.
Må alle gode feer og makter stå deg bi,
Så sinnet ditt kan fylles med sol og poesi.

Skjønt du må også lære, at alvor det må til,
Hvis du skal gjennom livet, og få det som jeg vil.
Men ennå kan vi leke, og dele stort og smått,
Og kose med hverandre, og bare ha det godt.

ukjent forfatter