En indianer

En indianer satt og snakket med sitt barnebarn. Han sa: I alle mennesker bor det to ulver som sloss. Den ene er ond: Det er sinne, frykt, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn, og egoisme. Den andre er god: Det er glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, velvilje, empati,... sannhet og til...lit.... Hvilken ulv vinner? spurte barnet. Den du mater, svarte bestefaren.

En historie til inspirasjon og ettertanke

Thomas er den typen du elsker å hate. Han er alltid i godt humør og har alltid noe positivt å si. Når noen spurte ham hvordan han hadde det, svarte han: 'Hvis jeg hadde det bedre ville jeg vært tvillinger'. Han er en naturlig inspirator.

Hvis en av de ansatte hadde en dårlig dag, var Thomas der og fortalte den ansatte hvordan man kunne se det positive i situasjonen. Jeg ble nysgjerrig av å se dette, så en dag gikk jeg bort til Thomas og spurte ham: 'Hvordan gjør du det? ''Hver morgen våkner jeg og sier til meg selv, du har to valg i dag. Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å være i dårlig humør. Jeg velger å være i godt humør. Hver gang det skjer noe ille, kan jeg velge å være et offer eller ta lærdom fra det. Jeg velger å ta lærdom fra det. Hver gang noen kommer og klager til meg, kan jeg velge å akseptere klagene deres, eller jeg kan velge å peke på de positive sidene i livet. Jeg velger de positive sidene i livet.

'Sikkert, men det er ikke fullt så enkelt,' protesterte jeg. 'Det er det,' sa Thomas,' Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten, så er enhver situasjon et valg. Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene. Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør. Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør. Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv.Jeg tenkte over hva Thomas hadde sagt.

Like etterpå forlot jeg firmaet for å begynne for meg selv.Vi mistet kontakten, men jeg tenkte ofte på ham når jeg tok et valg i forhold til livet, istedenfor bare å reagere på det. Mange år senere, hørte jeg at Thomas var innblandet i en alvorlig ulykke, med et fall på 20 meter fra en radiomast.Etter 18 timers operasjon og uker på intensiven, ble Thomas utskrevet fra sykehuset med skinner langs ryggen.Jeg traff ham omtrent seks uker etter ulykken. Da jeg spurte ham hvordan han hadde det, svarte han:Hvis jeg hadde det bedre, måtte jeg være tvillinger. Vil du se arrene?' Jeg avslo tilbudet om å se sårene, men spurte ham om hva som foregikk i hodet på ham under ulykken. 'Det første jeg tenkte på, var velferden til min ennå ufødte datter,' svarte Thomas. Så mens jeg lå på bakken husket jeg at jeg hadde to valg. Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg valgte å leve.

''Var du ikke redd? Mistet du bevisstheten?' spurte jeg.Thomas fortsatte; 'Ambulansepersonellet var fantastisk. De sa hele tiden at alt kom til å gå bra. Men da de rullet meg inn på akuttmottaket og jeg så uttrykkene til legene og sykepleierne, ble jeg vettskremt. I øynene deres sto det skrevet: 'Han er dødsens'.J eg visste at jeg måtte gjøre noe. 'Hva gjorde du da?' spurte jeg. 'Vel, det var en stor brautende sykepleier der som skrek spørsmål til meg', sa Thomas.' Hun spurte om jeg var allergisk for noe. 'Ja,' svarte jeg. Legene og pleierne stanset opp mens de ventet på svaret mitt. Jeg trakk pusten og ropte: 'Tyngdekraften'.

Gjennom latteren deres sa jeg til dem: 'Jeg velger å leve. Operer meg som om jeg er levende, ikke død! Thomas overlevde takket være legenes dyktighet, men også på grunn av sin fantastiske holdning. Jeg lærte fra ham at hver dag kan vi velge å leve helt. Holdning er, tross alt, ALT.Bekymre deg derfor ikke for morgendagen, for morgendagen vil bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Egentlig er dagen i dag den morgendagen du bekymret deg for i går.

Ektemann-Butikken

En butikk som selger nye ektemenn har åpnet i New York City. Der kan
kvinner gå for å finne seg en ektemann. Blant instruksjonene ved inngangen
kan man finne følgende:

Du kan kun besøke denne butikken EN GANG! Det er seks etasjer, og verdien
av produktene stiger etter som man kommer opp i etasjene. Du kan velge et
produkt i en etasje, eller du kan velge å gå en etasje opp. Men du kan
ikke gå ned en etasje, bortsett fra å forlate butikken!

En kvinne går så til Ektemann-Butikken for å finne seg en ektemann. I
første etasje er det et skilt på døren der det står:

Første etasje - Disse mennene har fast jobb.

Hun er interessert, men fortsetter til andre etasje, der det står på et
skilt:
Andre etasje - Disse mennene fast jobb og elsker barn.
'Det er fint' tenker hun, 'men jeg vil ha mer.'

Så hun fortsetter oppover. I tredje etasje står det på skiltet:
Tredje etasje - Disse mennene har fast jobb, elsker barn, og har ekstremt
godt utseende.
'Jøss', tenker hun, men føler at hun må gå videre.

Hun går til fjerde etasje, og på skiltet står det:
Fjerde etasje - Disse mennene har fast jobb, elsker barn, har sinnssykt
godt utseende, og hjelper til med husarbeidet.
'Å hjelpe meg!' sier hun, 'Jeg holder det ikke ut!'

Men hun går uansett opp enda en etasje, og på skiltet står det:
Femte etasje - Disse mennene har fast jobb, elsker barn, har sinnssykt
godt utseende, hjelper til med husarbeidet, og er meget romantiske.

Hun er så fristet, men går opp til sjette etasje, der det står på skiltet:

Sjette etasje - Du er besøkende nummer 31.456.012 i denne etasjen. Det er
ingen menn i denne etasjen. Denne etasjen eksisterer kun som bevis på at
det er umulig å tilfredsstille kvinner. Takk for at du besøkte
Ektemann-Butikken.


VENNLIGST BEMERK:

For å unngå å bli beskyldt for kjønnsdiskriminering, har butikkeieren
åpnet en Ny Hustru butikk rett over gaten.

Første etasje har hustruer som elsker sex.

Andre etasje har hustruer som elsker sex, har penger, og liker øl.

Tredje, fjerde, femte, og sjette etasje har aldri hatt besøkende.

Til Nederland

Til Nederland.....Av Emily Pearl Kingsley
Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve og hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles. Slik er det:

Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur – til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David. Gondolene i Venezia. Kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier, ”Velkommen til Nederland”.

”Nederland ?!?”,sier du. ”Hva er det du sier; Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia.”

Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig , skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted.. Så du må gå ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.

Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt……… og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller…. Og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt.
Men alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia….. og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: ”Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt.”

Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.

Men…… hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene…….ved Nederland.

Husk gardinstengene

Hun tilbrakte den første dagen med å pakke alle tingene sine ned i kartonger.

Den andre dagen kom flyttebyrået og hentet alt.

Den tredje dagen satte hun seg for siste gang ned ved det vakre spisebordet, med levende lys, satte på bakgrunnsmusikk og koste seg med ett halvt kilo reker, russisk kaviar og en flaske Chardonnay.

Da hun hadde spist, gikk hun rundt i hvert eneste rom og stappet halvspiste rekeskall inn i alle gardinstengene.

Så rengjorde hun kjøkkenet og forlot huset.

Da mannen kom tilbake med sin nye kjæreste, var de første dagene bare lykke og glede.
Så begynte huset sakte med sikkert å lukte. De forsøkte alt, støvsugde, tørket, vasket gulv og luftet ut gjennom vinduene.
Ventilasjonskanalene ble sjekket for å finne eventuelle døde mus og rotter, teppene ble renset og luftrensere og duftblokker ble hengt opp overalt.

Anticimex ble tilkalt ,og iverksatte gassbekjempning som gjorde at det lykkelige paret måtte flytte ut noen dager.
Til slutt rev de ned de fine gamle stråtapetene og erstattet med papirtapet.
Ingen ting hjalp.

Folk sluttet å komme på besøk.
Håndverkere og andre arbeidsfolk vegret seg for å arbeide der.
Vaskehjelpen sluttet.
Til slutt holdt de ikke lenger ut stanken selv heller og besluttet at de skulle flytte.
En måned senere hadde de ennå ikke fått solgt huset, selv om prisen etter hvert var blitt halvert.

Ryktene gikk , og etter hvert ønsket ikke en gang megler å svare på deres telefonoppringninger.
Til slutt var de nødt til å ta opp et stort banklån
for å betale sitt nye hus.

Ekshustruen ringte mannen og spurte hvordan det stod til .Han fortalt hele historien om det råtnende huset.

Hun lyttet medfølende og sa at hun virkelig savnet sitt gamle hjem forferdelig og egentlig kunne tenke seg å kjøpe huset.
I troen på at eksen ikke forstod hvor ille det egentlig var, gikk han med på å selge til henne for tiendedelen av markedsprisen under forutsetning av at hun skrev under på salgskontrakt samme dag.
Det gikk hun med på.
En uke senere stod mannen og hans kjæreste og lo lykkelig og lettet mens de så flyttebyrået komme og hente alle tingene deres for å frakte til den nye boligen.
Inklusiv gardinstengene....

En historie om en mors kjærlighet

I Andesfjellene fantes det to krigende stammer, en som levde i lavlandet, og en annen som holdt til høyt oppe i fjellet. En dag kom fjellfolket klatrende ned til lavlandet, overfalt og plyndret den andre stammen, og kidnappet en baby som de tok med seg opp i fjellet igjen.

Folket som holdt til i lavlandet, dro aldri opp i fjellene.

De kjente ikke klatrerutene, ante ikke hvordan de skulle forsere en fjellvegg eller komme seg opp fra et juv.

Ikke visste de hvor fjellstammen holdt til heller, eller hvordan de skulle klare å finne dem. Likevel sendte de sine beste krigere opp i fjellet for å finne barnet.

Krigerne gjorde så godt de kunne, men fjellet var for bratt for dem og etter noen dager hadde de bare kommet seg noen hundre meter oppover fjellveggen, til det første platået.

Motløse og fortvilet innså de at det ikke nyttet, og bestemte seg for å klatre ned igjen, til den lille landsbyen ved fjellets fot.

Da de pakket sammen sakene sine, fikk de øye på barnets mor på vei mot dem. Hun kom klatrende nedover den fjellveggen de selv ikke visste hvordan de skulle komme opp. Da oppdaget de at hun hadde barnet sitt festet til ryggen.

Den modigste krigeren møtte henne og sa: Vi, stammens krigere, klarte ikke å komme oss til toppen. Hvordan er det mulig at du, en svak kvinne, kunne klare det, når jeg, den sterkeste av alle, måtte gi opp?

Hun trakk på skuldrene og svarte:

Det var ikke ditt barn…

Noe å ta med seg

En 92-årig, liten, velbalansert og stolt mann, fullt påkledd hver morgen kl. 08.00,
med håret pent kjemmet og med perfekt barbering (selv om han faktisk er praktisk talt blind),
flyttet til et gamlehjem i dag.
Hans 70 år gamle kone har nettopp gått bort og gjort det nødvendig for ham å flytte.
Etter mange timers tålmodig venting møtte han meg med et smil da jeg kunne fortelle at rommet hans var klart. Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga jeg ham en liten beskrivelse på det lille rommet, inkludert de nye gardinene som var blitt hengt opp i vinduet.
'Det er nydelig, jeg liker det,' erklærte han med en entusiasme som ligner en 8-åring som får se sine nye hundevalp.
'Hr. Johansen, vent til du har sett rommet,' sa jeg.
'Det har ingenting med saken å gjøre,' svarte han.
'Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien. Om jeg liker rommet mitt eller ikke har ikke å gjøre med hvordan møblene er arrangert, det er hvordan jeg arrangerer mine tanker som teller.
Jeg har allerede bestemt meg for å like det. Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når jeg våkner.
Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og tenke over vanskelighetene jeg har med de delene av kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg ut av sengen og være takknemlig for de delene som funker.
Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine øyne skal jeg fokusere på alle de lykkelige minnene jeg har lagret gjennom livet.
Høy alder er som en bankkonto. Du kan heve goder fra det du har lagret.
Hvis jeg skal gi deg et råd så må det være å sette inn mest mulig lykkelige minner
på bankkontoen din!